Behandling av håndleddsbrudd

Studier viser at fotobiomodulasjonsterapi (PBMT) førte til betydelig økning i aktiv bevegelse, klype- og grepstyrke, samt bedre rehabilitering.

I Norge er håndleddsbrudd (distale radiusfrakturer) den vanligste bruddtypen, med en forekomst på ca. 15.000 per år. Det er flere behandlingsalternativer, og både ekstern fiksasjon og gipsing benyttes for å holde bruddet på plass (se her…).

Mange pasienter med distal radiusfraktur (DRF) som er immobilisert med gips opplever smerte og funksjonshemming etter at gipsen er fjernet. Målet med en ny, norsk studie var å undersøke om fotobiomodulasjonsterapi (PBMT) anvendt etter at gipsen har blitt fjernet, gir en tilleggseffekt til et hjemmebasert treningsprogram i rehabiliteringen etter distal radiusfraktur.

I den trippelblindede placebokontrollerte studien ble 50 pasienter med konservativt behandlet DRF randomisert til å motta enten aktiv PBMT eller placebo PBMT etter at gips var fjernet, i tillegg til et hjemmebasert treningsterapiprogram. Resultatmålene var spørreskjemaet «Pasientvurdert håndledd og håndevaluering» (PRWHE), grad av nattsmerter (NP) og hvor mye smertestillende medikamenter som ble inntatt (AM). Resultatmålene ble evaluert etter at gipsen ble fjernet ved 4 (baseline), 8, 12 og 26 uker etter skade. Nattsmerter og bruk av smertestillende medikamenter ble også evaluert 7 uker etter skade (slutten av aktiv/placebo PBMT).

Resultatene viste at det var en signifikant forskjell mellom gruppene i PRWHE-skårer til fordel for aktiv PBMT 8, 12 og 26 uker etter distal radiusfraktur. Nattsmerter og forbruk av smertestillende medikamenter var signifikant lavere i den aktive PBMT-gruppen fra 7 til 26 uker. Det var en minimum klinisk viktig forbedring mellom gruppene til fordel for aktiv PBMT i totalskåre ved 12 uker, i smertesubscore ved 8, 12 og 26 uker, og i funksjonshemmingssubscore ved 8 og 12 uker.

Forskerne konkluderer med at PBMT er trygt og har langsiktig positiv effekt på smerte og funksjonshemming hos pasienter med distal radiusfraktur, når det brukes i kombinasjon med et hjemmebasert treningsprogram.

En annen studie, publisert i 2021, viste at  PBMT anvendt under immobiliseringsperioden ikke hadde effekt på opplevd smerte og funksjon som vurdert ved bruk av PRWHE. Nattsmerter ble imidlertid signifikant redusert etter tre uker ved PBMT. PBMT førte også til betydelige økninger i så vel AROM som klype- og grepstyrke.   

I denne dobbeltblindede og placebokontrollerte studien ble 53 pasienter med DRF randomisert til å motta ni behandlinger av enten PBMT eller placebo-PBMT. Strålebehandlingen ble gitt gjennom åpninger i gipsen. «Pasient-vurdert håndledd og hånd-evaluering» (PRWHE) spørreskjema ble benyttet og kliniske resultater registrert ved baseline samt 4, 8, 12 og 26 uker etter traumet. 

Det ble ikke funnet signifikante forskjeller på PRWHE-skåre og det ble heller ikke funnet signifikante forskjeller i bruk av smertestillende sammenlignet med placebo. Aktiv bevegelse (AROM) ved uke 4 og 26 var imidlertid signifikant større enn placebo ved uke 4 95% CI (-65,25° til -20,42°) og uke 26 95% CI (-25,57° til -0,73°). Det ble også funnet en signifikant større greps-styrke ved uke 4 sammenlignet med placebo (95% CI (-12,1 kg til -1,67 kg)). Når det gjelder grep og klypestyrke var forskjellen mellom skadet og ikke skadet håndledd signifikant mindre i PBMT-gruppen sammenlignet med placebogruppen ved uke 4 (95 % CI: Henholdsvis 0,89 til 8,87 kg og 0,55 til 3,79 kg). Det var betydelig færre pasienter i PBMT-gruppen som rapporterte om nattesmerter ved uke 3.  

Kilder